Ingvild Hellesøy.
Foto: Gislaug Loddgard, Aina Villanger og Ingvild Hellesøy.
TORSDAG
Jeg så Loddgard for første gang fra bussvinduet i formiddag, og like etterpå kunne jeg stige av på stoppet ved Melhus kirke. Etter en andektig tur gjennom kirkegården, hvor jeg tok meg selv i å hilse som en høflig besøkende på den avdøde delen av Melhus sin befolkning, kom jeg inn i bjørkealleen som fører opp mot Loddgard. På hver side av veien er det åkre med byggkorn som ser ut som stillestående propeller. Eller kanskje er det bare sånn jeg føler meg; festivalyr blandet med en landlig ro. Idet jeg ankommer gårdsplassen galer en hane, og jeg er ikke i tvil om at nå er jeg på stedet for årets Fjøsfestival. En dame som er opptatt med å snakke i telefonen mimer mot meg «Ingvild?». Jeg nikker, men signaliserer at hun ikke trenger å stresse med meg, jeg er allerede opptatt med å ta inn denne idylliske plassen.
Det er prefestivalstemning; damen i telefonen snakker åpenbart med noen fra pressen, ett og annet menneske dukker opp fra en av de mange dørene som vender mot gårdsplassen og forsvinner inn gjennom en annen, alle ser ut til å ha et oppdrag. Jeg nyter mitt eget oppdrag som bare er å følge med på det som skjer. Jeg snoker nysgjerrig rundt. Hva er det de lager på utekjøkkenet? Hvor er den nysnekrede badstuen? Der var det sauer, ja. En jente iført lusekofte plukker blomster. Etter hvert dukker min kontakt Ane opp, som er ansvarlig for Fjøsfestivalens litteraturprogram. Ane og Gislaug, en av de tre Loddgardsøsknene, påtroppende gårdeier og festivalarrangør, viser meg til stedet jeg kan få overnatte; hos naboen på andre siden av hovedveien. Det er familien Melhus som har stilt huset sitt til disposisjon for festivalens gjester. Huset har en imponerende mengde soverom i tillegg til en stor påbegynt japansk hage, og er ellers preget av eiernes raushet i form av mye av alt; stuer, sittemøbler, veggpynt, blomster, sko og ute-stikkontakter (!).
Etterpå viser Ane meg rundt på gården. Denne gangen får jeg se den fra innsiden; hovedhuset som lukter av organiserende stemning med gjennomtrekk av folk, svirrende telefoner og oppslåtte laptopper, en stille-før-stormen- fjøsbar, låven hvor det spilles generalprøve på kveldens operapremiere, grisebingene med bibliotek og bruktsjappe. Ethvert gårdsrom er forvandlet til festivalrom. Jeg hilser på flere av gårdens kjernemedlemmer; gårdsmamma Bothild, en imponerende rolig og smilende dame, gårdssønn og festivalleder Magnus, som forståelig nok er hakket mer i farta, men like smilende og Arne Næss, den kloke og særdeles myke gårdskatten. Arne, får jeg vite, er det eneste fastboende dyret på gården. Hønene, hanen og sauene er lånt for anledningen. Familien Loddgard vet hva de driver med når de lager Fjøsfestival. Hanen, som ikke bare spiller Loddgarding, men som også er med som skuespiller i kveldens opera, lurte i hvert fall meg da jeg ankom tidligere.
Det begynner å nærme seg festivalåpning og kveldens eneste, men storslagne programpost; premiere på operaen Peder-Otto, om egg og kjærlighet. En for anledningen spesialskrevet gårdsversjon av Figaros Brylllup. Kjøttsuppe blir servert fra utekjøkkenet til en stadig voksende mengde festivalgjengere som samler seg på gårdsplassen. Over hodene på oss svever paraglidere. Som fjøsblogger kjenner jeg spenningen stige; nå braker det snart løs. Frem med temperaturmåleren nå, det er visst min jobb å hoppe inn i gjengen og fange stemningen. Billetter selges i fjøsresepsjonen, og i køen diskuterer folk heftig hvor mange bonger de skal kjøpe til bruk i baren. Jeg passerer og går videre til fjøset for å mingle. En god del av forsamlingen er både en og to generasjoner over meg, men det finnes også de på min alder (pluss/minus 30) i tillegg til barnefamilier; kort sagt et bredt spekter. Jeg gjør noen halvdesperate forsøk på å opprette kontakt, men tar meg selv i være vel opptatt av om folk er fra området her, og når de ikke er det, men kommer fra Oslo for eksempel, så faller samtalen i stå. Må trene litt på den, det er jo noen timer igjen av denne kvelden og noen dager igjen av festivalen.
Operaen blir som seg hør og bør høytidelig åpnet av varaordføreren i Melhus kommune. Han skryter av Fjøsfestivalen på ekte politikervis med karakteristikker som en viktig tilleggsnæring innen gårdsbruk og visjoner om fremtidig spelstatus. Hanen, som holder seg pliktoppfyllende til rollen sin, kakler samtidig i bakgrunnen. Snart utspiller dramaet seg mellom Sjøla som løper etter Sjølen som løper etter Susanna som passer på Peder-Otto som sikler etter Sjøla. Det hele skjer i et ganske høyt tempo innenfor en imponerende scenografi på den stemningsfulle låven, sunget med nydelige, kraftfulle stemmer til en ganske svett handling som stort sett handler om sex. Som Peder-Otto beskriver det når han står overfor Sjøla: Æ blir sjenert når æ ser a! Men ikke mer enn at jeg følger spent med utover mens handlingen blir mer og mer forvirrende til det plutselig er over med et økseslag og eggeknusing. Jeg slenger meg med på stående applaus og kjenner meg igjen i Peder-Ottos undring over elskoven, bare at jeg lurer på; Ka e Fjøsfestivalen førr no rart?
Etter andre og siste forestilling av operaen denne kvelden, er det feststemning i fjøset. Det er litt enklere å mingle nå, merker jeg, det gjør meg glad og fjøslappet, selv om det er en pussig følelse å stadig bli konfrontert med blogging som samtaletema. Folk lurer på ting som hva bloggen min heter, hvilke andre fjøsfestivaler jeg har blogget om (etter å ha presentert meg som fjøsblogger), om jeg kjenner den og den bloggen, om jeg blogger nå, om når det kan leses, det som blir blogget. Hun jeg til slutt blir sittende ved siden av, kan stolt vise meg sin blogg. Aha, sånn kan det også gjøres. Kjenner jeg blir litt inspirert av den enkle sammensetningen av bilder og korte setninger. Som for eksempel bilde av en eik sammen med setningen ”jeg liker eik”. I tillegg til å ha ankommet Fjøsfestivalen har jeg ankommet bloggens verden. Begge stedene er snodige, fine plasser som jeg er glad for at jeg har hele helgen å bli kjent med. Jeg forlater fjøset, og på veien hjem til min festivalresidens, med den fasjonable adressen Asbjørn av Meldalhus veg, blogger jeg for meg selv lyden av en liten foss i åskammen på den ene siden og lyden av bekken som renner inn i den japanske hagen til familien Melhus på den andre siden. Jeg har nesten ikke rukket å glede meg til morgendagens program, men nå dukker forventningene opp; urtestol, Vigdis Hjorth, poesifilm, urfremføring i Melhus kirke og enda mer fest og fjøs. Vi sees!
FREDAG
Jeg våkner til lyden av en gravemaskin som får trønderbekken utenfor vinduet til å sildre mer i tråd med japansk hagestil. Skuespillerhanen galer fra Loddgard. Jeg står opp for å utføre dagens bloggekall, helt uvitende om at jeg før kvelden er omme kommer til å bli stormforelsket. Upassende nok i festivalen jeg jobber for, den vakreste av alle festivaler; Fjøsfestivalen.
Dagens første begivenhet er the rise and fall of urtestolen Sansuria. Frøydis Lindén sin kolossale og sanselige stol, bygget av jord og urteplanter, har ankommet tunet. Det feires med en dram av et knippe festivalgjengere som er så heldige å få nyte dette eksklusive øyeblikket - som varer helt til stolen, som nok er sliten etter et travelt turnéliv denne sommeren, finner det for godt å leke lenestol med ryggen i horisontal posisjon. Frøydis stønner et halvt stønn før hun rutinert starter restaureringsarbeidet.
Fra middagstider går det slag i slag. Den yngre generasjonen benyttes som alibi for å få Vigdis Hjorth til å fortelle historier i Fjøset fra egen barndom, med stor kroppslig innlevelse, og med voksne og barn som begeistrede tilhørere. Samtidig holder Endre Ruset og Joakim Kjørsvik et skrivekurs for ungdom. Som nysgjerrig blogger blir jeg stoppet i et forsøk på å snike meg inn døren, og bedt om å lodde stemningen hos de unge håpefulle etter endt kurs. Greit nok. Men jeg tror kanskje elevene ble så inspirert at de måtte løpe hjem for å skrive rett etter kurset, for den eneste jeg så snurten av etterpå var Malene Storrusten, som også jobber på festivalen som frivillig. Hun virket inspirert hun også, og fortalte at kurset blant annet hadde fått henne til å innse hvor mye som var mulig å skrive om lite. Og at hun faktisk kunne tenke seg å prøve å skrive noe som andre enn henne selv kan lese.
Men tekst trenger ikke bare leses. Det vet animatør Kristian Pedersen, her på Fjøsfestivalen som representant for poesifilmselskapet Gasspedal Animert. Han er ikke bare en mester til å akkompagnere lyd, bevegelse og visuelle former til tekst, men også fantastisk til å formidle denne fascinerende filmskaperprosessen, noe festivalgjestene fikk gleden av å oppleve gjennom et foredrag. Kristian får hvert prosjekt til å fremstå som en oppdagelsesreise hvor assosiasjonene flytter ham fra sted til sted; fra bibliotek til mikrofilmlager til mausoleum til tannteknisk museum til gamle filmplakater, tidligere filmsjangere og inn i naturen på mikroskopnivå.
I åttetiden begynner festivalgjengerne å samle seg i Melhus Kirke for å oppleve årets jubileumskonsert. Fjøsfestivalen er jo 10 år, nevnte jeg det? Når Magnus Loddgard, som stolt festivalleder, holder sin innledende tale for en bortimot fullsatt kirke, er det lett å skjønne at dette er det god grunn til å markere. Det er noe vakkert og rørende over hvordan et innfall, en idé, et felleskap blant venner blir satt ut i live og får vokse seg stor og full av frukt slik Fjøsfestivalen fremstår på gårdstunet i år. Det er på sin plass med et bestillingsverk, og det er på sin plass at det har tittelen ”Vokse vilt”. Men jubileumskonserten består av mer enn det. Hele konserten er et svimlende sterkt program innledet av Kirsti Huke og Ola Kvernberg, etterfulgt av organist Bjørn Vevang og deretter trekkspillfiolinist Jovan Pavlovic. Beklager kjære leser, men i møte med disse kunstnerne, blekner bloggekunsten til det gjennomsiktige, slik jeg kjenner den i hvert fall. Jeg har ikke sjans til å matche denne opplevelsen om så til ankelen, så jeg må nøye meg med å prøve å uttrykke min begeistring, min gryende forelskelse, som oppsto i dette kirkerommet. Det var som om instrumentene i hendene på disse musikerne, eller i Kirstis tilfelle i strupen, fikk vokse langt utover sine bredder. Kirsti og Olas duofremførelse sendte meg langt ut på en reise, jeg tror jeg havnet i luftrommet over Japan, men merkelig nok kunne jeg skimte hagen til familien Melhus nede på bakken. Bjørn Vevang fikk med sitt orgelspill dratt meg tilbake i kirkerommet, men åpnet til gjengjeld opp et vell av inntrykk fra omgivelsene. Det var som om jeg ble hypersensitivisert av hans energiske spill, og fant alt fra bakhodet til mannen foran meg til fargesammensetningen av festivalgjengere fascinerende. Etter en seanse hvor Bjørn hamret løs på orgelet som om livskraften skulle jages ut mellom tangentene, så jeg to fra publikum, på hver sin rad, rykke til samtidig, og synkront rette seg opp på stolen. Det er ikke meningen å få det til å høres ut som et mirakel, men jeg synes det var vakkert fordi det minnet meg om hvordan musikk og kropp henger sammen, hvordan vi i møte med hverandre blir beveget på måter vi ikke forstår, slik gåsehuden også på forunderlig vis sprer seg utover kroppen med meg selv som passivt vitne.
Hadde jeg ikke sett Jovan sitte alene på scenen og spille på et trekkspill, ville jeg hatt vanskelig for å tro at han alene kunne skape det som høres ut som musikk fra minst ti instrumenter. Lydbildet spente fra å være hurtig, fyldig og komplekst for så å plutselig bli strippet ned til kun å bestå av toneløs trykking på trekkspilltangentene. Duo- og soloinnslagene ble til slutt kontrastert med konsertens mest høytidelige post; bestillingsverket komponert av Jan Martin Smørdal til tekst av poet Marte Huke, fremført av alt det gode dirigent Magnus hadde å by på av musikere denne kvelden. Jeg kommer som sagt til kort her, jeg må benytte Marte Hukes egne ord for å beskrive denne mektige avslutningen: Det foranderlige er forunderlig. Dette er bare her, bare nå. Vokse vilt.
La Fjøsfestivalen vokse vilt!
(Komponist Jan Martin Smørdahl, poet Marte Huke og dirigent Magnus Loddgard)
Jeg håper ikke at de av leserne som fremdeles henger med, nå har begynt å føle seg som litt beklemte vitner til en forelsket blogger. For det blir ikke bedre utover. Jeg gikk på en sky ut av kirken og ned kirkebakken, kastet slengkyss mot den døde Melhusbefolkningens gravstener, helt uten å være forberedt på at programmet skulle jo ikke slutte å imponere nå. Festivalen trer tilbake til sitt koselige fjøs og flytter vekten over på den andre av festivalens to bein; litteraturen. Og litteraturprodusent Ane Nydal gjør ikke en mindre imponerende jobb enn festivalsjef Magnus eller musikkprodusent Martin Taxt med å trekke fantastiske innslag ut av ermet. Vi får først se en sjeldent tankevekkende, poetisk og fersk film presentert av produsenten Silja Espolin Johnson. Etterpå fyller Sarah Rahmin Osmundsen rommet med sin mektige utstråling, deilige rytmer og kloke blikk på verden. Så vises den islandske poeten Eiríkur Örn Norðdahls poesifilm Höpöhöpö Böks. Den er klok på sin måte, innenfor rammene av hva som er mulig med bokstaven Ö, som i Eirikurs verden ikke ligner en ramme, men mer et hav av ulike sammensetninger og innfall. Aina Villanger presenterer så en fersk tekst, som det blir misledende å kalle tekst; Aina presenterer lyd, lyden blir til kropp, kroppen ligner tekst og teksten sier blant annet Rrrrrrrrøøøst. Lydløse måkeskrik fra Lofotlandskapet ligger bak ordene.
Fredagens fastlagte program avrundes med Endre Ruset og Joakim Kjørsvik som presenterer et selvpinende, litteratursportslig prosjekt bestående av flere måneders oppsamlede ordspill og vitser. Selv om de har sikret seg med tilhørende lydeffekter som latter og buing for å løsne på den pinlige stemningen, får de god hjelp fra publikum som ser ut til å dele Endre og Joakim sin fornøyelse over ordspillsjangeren.
Så gjenstår det nok en gang å runde av også denne festivaldagen med fri fjøsfest, og med oppvarmet badstu til disposisjon, som miljøavveksling. Mikrofonen er nå like fritt tilgjengelig som alkoholen i baren, og kombinasjonen ser ut til å funke godt sammen, vi får noen gullkorn fra scenen utover natten også. Det blir ikke bedre enn dette. Lurer du fremdeles på om denne festivalen er verdt å besøke? For noe Fjøs!!!!
LØRDAG
Jeg sitter i kårboligen, i den rause sofaen til Bothild og Jens, og
blogger min blogg når Ane åpner altandøren som vender mot alleen og
sier litt forundret: ”Magnus spiller alle instrumenter, han. Nå står
han fremst i en traktorparade og spiller trompet!”
Det betyr at Fjøsfestivalens dagsprogram i Melhus sentrum, avrundet
med en traktorparade fra sentrum til Loddgard, er over. Ifølge
Magnus er arrangementet et forsøk på å overbevise Melhusfolket om
at Fjøsfestivalen ikke er en sær, ekskluderende privatfestival for
venner, slik det noen kanskje kunne få inntrykk av i starten, men en
åpen, varm, profesjonell, stolt og inkluderende festival som ønsker
alle, både fjern og nær velkommen. Eg e enig.
Det betyr også at dagens gårdsprogram begynner. Jeg må riste av meg dataen, og forte meg opp til badstuen for å rekke et "Klamt, men cava"- møte med Vigdis Hjorth. For komme dit følger jeg en liten sti
bak gårdshusene, som fører litt oppover, til en bro over et bekkefall. På den andre siden av broen, står den fersksnekrede badstuen, funky tegnet av Alf Isak Nordli, og bygget av ham og flinke frivillige. På broen står Cavavertinnene Malene og Sigrid i blomstrete gevanter, og skjenker sprudlevann til en lydig kø som har dannet seg under oppsyn av Ane. Alle får utdelt en lapp og en flaske hver, og blir bedt om å skrive ned det klammeste de kommer på.
(Marthe og Ane kaster flasker med publikums klamme tekster ned til et kappløp i fossen.)
Så går vi puljevis inn for å treffe Vigdis Hjorth i badstuen. Jeg går inn sammen med tre andre damer. Det er altså annonsert at Vigdis skal lese klam litteratur, jeg er ikke helt sikker på hva det er, men jeg blir fort overbevist om at Henry Miller, med sin Steinbukkens vendekrets, går godt innenfor kategorien. Med hes røst gestalter Vigdis en kåt mann som ublygt forteller om hvordan han på effektivt vis kommer på godfot med en kvinne, eller kanskje jente, hvorpå de har seg en eller annen plass, jeg tror det var en peis der, og var kanskje broren hennes der også, og en venninne? Jeg følger sånn halvveis med, det tar jo litt tid å ta
innover seg denne litt uvante settingen. Jenten/kvinnen kommer i hvert fall i voldsomme orgasmer, gang på gang, som utløst av mannens fingerknips. Når hun er ferdig med det, er vår tid over også, og vi går tilbake til den kalde luften.
Utenfor, ett stykke nedi bekken står Kristian Pedersen og plukker opp restene av flaskeposter fra det klamme flaskepostløpet. Vinnerflasken blir samtidig kåret, men ikke offisielt hedret,
ettersom ingen vil vedkjenne seg flaskepostlitteraturen, ei heller lese den opp på vinnerens vegne. Den ender opp til alles forlystelse på fjøsdøra, og viser seg å være et sitat fra bladet Romantikk, årgang 1989:
”Han fylte det lille skrikende hullet hennes med sin varme, dunkende stake.”
...
Ikke lenge etter at vi har møtt Vigdis i badsstuen, treffer vi henne igjen i Fjøset, denne gang i en forfattersamtale med Ane. Lokalet er fullt. Jeg er fan av Vigdis Hjorth, og det uten å ha lest noen av
bøkene hennes (som jeg selvfølgelig planlegger å gjøre.) Første gang jeg hørte henne snakke var på Café Opera i Bergen, i en samtale med Arild Linneberg eller Anne B. Ragde, jeg er ikke sikker, det er en god del år siden. Men jeg husker jeg følte det som et frigjørende møte. Jeg opplevde det som inspirerende å være vitne til en kvinne som var kvinne på den tøffe måten. Samtidig på den morsomme måten, og likevel alvorlig. Den største oppdagelsen var et slags sjokk over at dette var sjeldent. Her på Fjøsfestivalen dukker den samme fascinasjonen opp. Og det er ikke bare på grunn av hvordan hun så befriende beskriver skammens humoristiske side. Det henger også sammen med det som hun henviser til Kierkegaard om; ansvaret som kommer med å være menneske. Ansvaret for å velge seg selv, ta sine valg, stå for sine valg. Det er noe kraftfullt over Vigdis Hjorth.
Den etablerte garden overlater en fullsatt sal til den yngre skrivegenerasjonen, representert av poetene Aina Villanger og Eiríkur Örn Norðdahl. Selv om jeg har hørt Aina lese fra diktsamlingen Langsang – et flytans habitat ganske mange ganger nå, er det like fascinerende hver gang. Kanskje er det fordi jeg har begynt å digge den vuggende grenlandsdialekten som langdiktet er skrevet på, eller kanskje det er synet av Ainas kropp som vekselvis klemmer seg sammen og strekker seg ut som en breakdancer i tvangstrøye, eller kanskje er det på grunn av at skaperverket – Aina har likeså godt græbbet rundt hele sulamitten og holder det usjenert frem for oss, svimlende fascinerende greier. I tillegg har jeg nå begynt å nyte den luksusen det er å få oppleve noe flere ganger, det som endrer seg litt fra gang til gang. I kveld likte jeg spesielt godt den ordløse og ganske lange seansen hvor Aina skjærer noen gåtefulle ansiktsgrimaser. Aina tenker – helt åpenbart på noe, men hva får vi ikke vite, og etter en stund fortsetter bare diktlesningen.
Jeg har opplevd Eiríkur Örn Norðdahl gjøre sin greie på en scene! Det skal jeg skryte av til alle resten av livet. Jeg koser meg i dette øyeblikk, med minnet om Eirikur, ikledt dress og en bakoverlent hatt, i Loddgardfjøset, som brakleser tekstene sine fra et Kindle lesebrett han holder rolig i hånden. Skjønt jeg har litt vanskelig for å tro helt på at det han sier høyt faktisk er noe som står skrevet ned. I så fall er det en fordel at han ikke trenger å bla som i en vanlig bok, for det går i et vanvittig tempo. Og de fleste ordene minner om
kompliserte tungegymnastiske øvelser. Og denne ordstrømmen fremfører han av og til på ulike språk, og av og til med ordene fra ett språk, og intonasjon fra et annet. Jeg ble rett og slett rørt av å høre Eirik bable noe på islandsk til tonene av en overbevisende norsk setningsmelodi. Eirik! - beklager, jeg må skjerpe meg og å ta islandsken mer på alvor; EirikUR, mener jeg, utstråler en form for imøtekommende integritet. Og en
påståelighet som skinner gjennom når han forteller om den gangen han blir tvunget hjem fra klinikken på dagen hans sønn ble for tidlig født, og velger å bruke innleveringsfristen til et tidsskrift dagen etterpå til å publisere en ode til sin nyfødte sønn. Få det med deg en gang. I mellomtiden, kan du jo romstere rundt på hjemmesiden hans: http://norddahl.org/english/
(Paraglidershow over Loddgarden ved Nidaros Luftsportsklubb.)
Ai ai ai. Kvelden er langt fra over, blir dere også svette? Nå følger en ommøbleringsfase for at et fullstappet Fjøs skal kunne stappes litt mer, litteraturen skal erstattes med musikk – om vi upassende nok etter dette skal lage et slikt skille, men dere skjønner hva jeg mener. Neste er Sigurd Julius. Av tekniske årsaker får
jeg ikke dette med meg, men får med meg litt av det som kommer etter: Farbror Bröst, et tulleband som spiller ute på tunet, bestående av en gjeng veldig sjarmerende gutter og et lykkehjul. Konseptet er at publikumsnurrer seg frem til en sjanger fra lykkehjulet, og så improviserer bandet resten. De e vittige og eg ler høyt. Men dæven, no e eg trøtt. Ordentlige bloggere blir sikkert ikke trøtte, men eg blir det. Av og til. No har eg begynt å blogge på bergensk også, så trøtt e eg. Så mens det populære bandet Highasakite spiller på scenen, som sikkert gjør en utrolig bra opptreden, så sniker eg meg fra bjørketre til bjørketre nedover alleen, i håp om at ingen ser meg, og stjeler til meg et par timer på puten.
Men så e eg tilbake, ca to personer har merket at eg har vært borte, litt skuffende, men okei. Fjøset e no skrudd på fullt festvolum. Bandet NRK Sør-Trøndelag spiller coverlåter på meget fengende vis fra scenen
og blåser restene av søvnsnørret ut av øyekrokene mine idet eg kaster meg ut i dansen.
Men så, klokken tre tror eg det var; Festen e over liksom – Kooomme kyra!! Ut av Fjøset med dåkke. Ja vel, eg ser den.
Noen foreslår at vi går i festivalbadstuen, så da er vi en gjeng som gjør det. Forrige gang eg var der med Vigdis var jo veldig trivelig, selv om mesteparten av spenningen foregikk på papiret; eg har enno til gode å ha hedret badstuen med et skikkelig besøk. Den lille gjengen vår kommer til en lunken badstue som vi dedikerer timene fremover til å varme opp, helt til vi så vidt oppnår et snev av ekte finsk hete. Dog ikke av den sorten som en av oss kjenner som en type hete man ikke sosialiserer i, men holder kjeft og bare er jævlig varm. Etter hvert går de fleste klærne likevel av, og vi blir mer og mer fortrolige med den kalde bekken utenfor som vi dypper oss i med jevne mellomrom. Vi er en vakkert sammenskrudd gjeng, synes jeg. Vi synger alle sammen, men en av oss blir på et tidspunkt syngende alene og avslører en nydelig sangstemme, en annen av oss tar personlig ansvar for at samtalen aldri blir kjedelig, eventuelt bare aldri stopper opp, en annen synes det er helt kult å holde kjeft i en badstue, en tredje prøver desperat å stadig vende tilbake til Henry Miller- tematikk, noe som på et tidspunkt gjorde den bare magen til en annen av oss til objekt for denne lysten, på en litt corny og morsom måte…
Når vi forlater badstuen utpå morgenkvisten og går mot det som skulle finnes igjen av festrester på gården, kjenner eg meg langt mer som en naturfrelst friskus enn en sliten festivalgjenger etter en fullspekket helg.
SØNDAG
Før avreise: nyter en kopp urtete i den fantastiske urtestolen til Frøydis.
Ah, takk, kjære Fjøsfestival for at du er en festival med en duftende urtestol på tunet. Og for at du ellers dufter av natur, fjøs, fest, fantastisk mat, musikk og litteratur, variert, vakkert og inspirerende.
Takk for at jeg fikk komme.
Hilsen Ingvild Hellesøy
NB! Vil også benytte anledningen til å takke for veldig trivelig besøk hos dette ekteparet fra Melhus som var så gjestfri å invitere meg inn på te. Takk for hyggelig samtale, dere er alltid velkommen til meg i Bergen.
----------------------------------------------------------------------------------------
Tusen takk, kjære Ingvild "Bloggalenta" Hellesøy, for denne vidunderlige bloggevirksomheten!
Hilsen Fjøsfestivalen.
